Vår reise- fra familien

Den emosjonelle reisen med surrogati i utlandet: Fra håp til foreldreskap

Da vi først startet vår reise mot å bli foreldre, kunne vi aldri ha forestilt oss hvordan den ville utfolde seg. Som mange par drømmer vi om en familie. Men for oss ville den drømmen ta en vei vi aldri hadde forventet: surrogati i utlandet.

Det var ikke noe vi hadde planlagt i utgangspunktet, men etter hvert som vi møtte utfordringer med infertilitet, begynte ideen om internasjonal surrogati å gi mening. Prosessen var overveldende og emosjonell, men til slutt var det verdt hver eneste tåre, hver søvnløse natt og hvert sekund med usikkerhet.

Begynnelsen: Jakten på håp

I starten føltes ideen om surrogati skremmende. Tanken på å få en baby med hjelp av noen andre – noen vi ikke kjente personlig – føltes som et enormt sprang i troen. Men da fertilitetsbehandlingene våre ikke fungerte, og alternativene i hjemlandet vårt føltes utenfor rekkevidde, vendte vi oss til muligheten for surrogati i utlandet. Land som Georgia, Ukraina og USA tilbød regulerte programmer, og etter måneder med research følte vi oss klare til å ta neste steg.

Vi valgte til slutt Georgia på grunn av deres strenge regulering.

Men selv etter at avgjørelsen var tatt, var reisen alt annet enn enkel. Papirarbeidet, det juridiske, de medisinske prosedyrene – alt føltes overveldende. Men midt i alle de logistiske utfordringene var det én ting som skilte seg ut: den overveldende følelsen av håp om at reisen kunne føre til en egen baby.

Ventetiden: En berg-og-dal-bane av følelser

Ventetiden var en av de vanskeligste delene. Etter at vi hadde valgt et anerkjent surrogatibyrå i utlandet, ble vi matchet med surrogaten vår. Fra det øyeblikket av føltes hver e-post og hver telefonsamtale som en liten brikke i puslespillet som falt på plass. Det var øyeblikk med spenning da vi hørte at graviditetstesten var positiv, men det var også øyeblikk med frykt og tvil.

Ville alt gå som planlagt? Ville babyen vår være frisk? Hva om noe gikk galt?

Vi tenkte stadig på surrogaten vår – på helsen hennes, erfaringen hennes og hennes engasjement for å hjelpe oss med å få familien vår til å vokse. Til tross for avstanden føltes det som om hun ble en del av historien vår på en måte som var dypt personlig. Vi gledet oss til den dagen vi endelig skulle møte henne ansikt til ansikt.

Kulturforskjeller: Surrogati i et annet land

Kulturforskjellene var også en viktig del av opplevelsen. Surrogatipraksis varierer mye avhengig av land, og det som var standard ett sted kunne være helt annerledes et annet.

Det var språkbarrierer å navigere, forskjellige lover å forstå og medisinsk praksis som var ny for oss. Noen ganger var det vanskelig å føle seg fullt involvert, spesielt når vi ikke kunne være fysisk til stede under legetimer eller ultralyder. Likevel var vi heldige som hadde et surrogatibyrå som støttet oss hvert steg på veien og veiledet oss gjennom kompleksiteten ved internasjonal surrogati.

Likevel føltes avstanden mellom oss og surrogaten ofte som et fjell. Vi kunne ikke bare kjøre til sykehuset, og vi kunne ikke være der i hvert øyeblikk av babyens utvikling. Teknologi ble vår livline – videosamtaler, bilder og konstante oppdateringer fra byrået. Det fikk verden til å føles litt mindre.

Den siste strekningen: Forventning og nerver

Etter hvert som terminen nærmet seg, var blandingen av følelser sterkere enn noensinne. Vi var fylt av spenning, men det var også nervøsitet. Etter måneder med venting og håp, følte vi oss endelig nær slutten av denne lange reisen. Vi telte dagene til vi kunne holde babyen vår for aller første gang.

Timene før fødselen føltes som en evighet. Surrogaten vår, som vi aldri hadde møtt personlig, men som vi hadde kommet til å beundre dypt, forberedte seg til fødselen. Vi fikk knapt sove, vel vitende om at livene våre var i ferd med å forandre seg på en dyptgripende måte.

Øyeblikket vi ble foreldre

Og så skjedde det. Babyen vår ble født – frisk, sterk og gråtende med en høy, vakker lyd. Hjertene våre eksploderte av kjærlighet og lettelse. Ventingen var endelig over. Den lange reisen fra usikkerhet til dette øyeblikket med glede og oppfyllelse hadde kommet til sin rett.

Vår surrogats uselviskhet hadde gjort dette mulig. Vi kunne ikke ha klart dette uten henne, og vi følte en overveldende takknemlighet overfor henne for at hun bar frem barnet vårt. Hun hadde vært broen mellom drømmen vår om foreldreskap og virkeligheten av å holde babyen vår i armene våre.

Refleksjoner: Den lange veien til foreldreskap

Når jeg ser tilbake, var det mange øyeblikk med frykt og tvil. Logistikken rundt surrogati i utlandet var utfordrende, men til slutt hadde vi skapt en familie. Babyen vår var her, og all kompleksiteten på reisen var verdt det.

Det var tider da vi trodde vi ikke ville klare det, øyeblikk med ensomhet og dager fylt med angst. Men når vi ser på barnet vårt nå, vet vi at hver tåre var verdt det. Surrogati i utlandet er ikke en enkel vei å gå, men det er en som har gitt oss en vakker liten familie